ei lita historie eg skreiv

Her kjem ei lita julehistorie eg skreiv etter juleferien på skulen, det var ei innleveringsoppgåve som eg skal levere inn i morga. Den er på bokmål, og sidan eg har nynorsk so må dokke berre ignorere skrivefeil! :) Håpe dokke he lyst til å lese den!

Julesteming, hvor er du ?
Av Anika Karen S. Aarflot

”Det var en gang en liten familie som bodde i et lite hus i en liten by” hun stoppet ett sekund. Pustet. ”Langt bort fra alle de andre i byen. De var ganske fattige, og hadde ikke mye i det lille huset de bodde i.”
Pappa fortalte alltid den historen rett før julaften. 
”De hadde det bra fordi om. De hadde hverandre, og det var alt de trengte til julen” fortsatte hun. 
Jeg kan hele historien, både baklengs, sidelengs og framlengs. Men i år, så var ikke historien den samme. 
Det var ikke pappa sin stemme, det var ikke han som las den, derfor virker hele historien merkelig, nesten ukjent. 
Jeg vet hvorfor, men jeg vil ikke vite det, fordi at alt ser helt likt ut fra sist jul, omtrent. Mamma har pyntet veldig flott og det lukter appelsin med nellik i over hele huset, og ute laver det ned med sne! Alt er slik det var sist jul, eller det er det jeg vil tro.
Det er bare to ting som mangler. 
Jeg så på mamma, hun satt å fortalte den vakreste historien jeg noen gang hadde hørt. Hvorfor hører jeg ikke etter på hva hun forteller?
Det var pappa som hadde funnet på historien, han hadde diktet alt! Han hadde lett for det, å dikte historier. Jeg husker at han brukte å sitte å skrive og skrive i timesvis, helt stille på den flotte kontorstolen sin. 
Da han var ferdig å skrive, så brukte han å lese historien til meg, han satt på sengekanten min. Det var alltid like spennende og kjekt å høre historiene hans. Jeg og pappa elskte det! Det var kvalitetstiden vi hadde sammen.
”På lillejulaften måtte faren ut i en voldsom snestorm for å hugge ned ett bittelite juletred som de skulle ha i den bittelille stua i det lille huset”. Hun leser så flott, så høytidlig. Rett og slett vakkert! 
Hun så opp, hun hadde tårer i øyene.
”Savner du ham?” spurte jeg.
”Ja, hverdag, men heldigvis har jeg deg jenta mi!”
Hun la fra seg arkene med historien på. 
”I morgen jenta mi, så skal vi feire slik vi alltid har gjort. Men først, så drar vi til graven, for å si god jul til pappa.” Jeg hører at hun nesten gråter. ”Vi skal ha det riktig koslig! Det kan jeg love deg.”
”Ja, men..” Jeg merket at det ble vanskligere å snakke, startet å kjenne klumpen i halsen bygge seg opp og bare bli større og større!”Jeg savner han så” Fikk jeg frem mellom hikstingen min.
”Det gjør vi alle jenta mi. Men vi skal prøve så godt vi kan å kose oss.” 
Mamma er alltid så trøstende, hun vet alltid de riktige ordene på de riktige stedene. 

Nå har dagen kommet, selveste julaften. Vi går til gravplassen. Mamma og jeg er omtrent helt stille, i hånden bærer mamma en stor flott bukett ned vakkre store roser, akkurat som i julefortellingen til pappa. Mamma tar hånden min, holder den tryggt inni hennes hånd. 
Det er ikke langt å gå dit, med nå, så følest det ut som en evighet. Jeg har ikke vært der siden i januar, da begravelsen var. Jeg orker ikke å gå dit, det er før sårt ennå, minnene er for klare ennå, og jeg håper hver dag at han vil komme brasende inn ytterdøren til huset vårt med det store flotte pappa-smilet han alltid hadde på lur.

”Vi må finne vasene, så ikke blommsterene dør” sier mamma. Jeg hører at hun angrer på hva hun sa, på måten hun sa det på. 
”Ja, såklart, jeg tror de står borte ved det lille huset” svarer jeg. 
Vi går bort, helt stille. Mamma holder hånden min, det gjør meg tryggere. 
Mamma finner en vase, fyller den med vann og setter blomstrene i. 
Da vi kommer fram til graven må vi koste av all sneen som har lagt seg rundt. 
Jeg leser på gravstenen. 

Ole Magnus Hansen. 
14.9.1975-30.12.2007
Hvil i fred kjære.

Mamma har vært her ofte, så det ser veldig bra ut, ikke rotete ivertfall. Etter det setter vi vasen forsiktig ned, tenner ett lys og sitter på huk ved graven.
”Skal vi be? Bare en liten bøn. kanskje det hjelper?” Spør mamma, men hørest usikker ut selv.
”Ja, kansje det var en god ide” 
”Kjære gud, du som er i himmelen. Kan du ikke passe på at pappaen min har det bra der han er nå, og at han får se at jeg og mamma har det bra, men at vi savner han fryktelig? Det var en grusom måte å dø på, ingen av oss ville at det var slik det skulle ende.
Gud, bare pass på, at pappa har det flott, og at ingen skader han noe mer. 
Jeg håper han har det godt der han er nå..” Jeg synt dette var helt OK å si til Gud, siden jeg egentli ikke kjenner han så godt. 
”Det var vakkert Eva, virkelig vakkert!” Mamma virker litt mer lettet, som om ting har blitt bedre. ”Han ville ha vært så stolt av deg nå, eller det vet jeg at han er! Han sitter sikkert å føller med oss fra himmelen, han og bestefar og bestemor og kansje til og med Tassen?”

Det var først nå jeg merket det, selv om jeg ikke kan se pappa, så er han her, han er sikkert med oss hele tiden.
Julen ble ikke den samme. Heldigvis har jeg mamma og Tassen 2, han fikk jeg i dag, som julegave fra mamma, mormor og morfar. Han er super søt og minner meg om en hundebamse pappa kjøpte til meg en gang da jeg var 4 år gammel. 

”Familien som bodde i det lille huset i den lille byen levde lykkelig i alle sine dager. 
Snipp snapp snute, så var dette eventyret ute” Avsluttet mamma. Litt for sent. Men bedre sent enn aldri. Slik som pappa sa.